Mitt første møtet med den litterære verden!

writers block Painting

Ah. Jeg har noia!

I går fikk jeg muligheten til å sende inn mine skriblerier til et av de store forlagene i landet (vil ikke si hvem). Jeg regner med at mitt første møtet med den litterære verden blir full av tilbakemeldinger som “du er inne på noe, men ikke helt der”. Jeg tror at stikkordet blir “potensialet” om jeg er heldig. I verste fall ser jeg for meg at verden raser sammen, og at alt er dritt.

Jeg har aldri hatt noen til å analysere tekstene mine, som jeg skriver på fritiden. I jobbsammenheng, som i en avis, eller i reklameverden, skjer jo dette stadig vekk. Redaktører, kreatører, kunder og kollegaer har ofte innspill på arbeidet ditt – og slik blir du flinkere. Denne gangen føles det bare veldig mye mer personlig ut. Jeg fatter egentlig ikke at jeg blogger om dette, men et av målene i år var å bli flinkere til å dokumentere hverdagen – så fuck it. Livet er som en aktiv blogg, uansett. Alle vet alt.

Jeg leverer inn prosjekt 1 av 2 tidligst søndag, senest onsdag. Denne gangen skal jeg ikke utsette det. Sist, da jeg fikk kontakt med selveste Ingvar Ambjørnsen, tørte jeg ikke å sende noe. Ikke i en så tidlig fase, tenkte jeg. Han er jo favorittforfatteren min. Denne/neste uke skal jeg sende mine ting til ham også.

Wish me luck! 

PS: Om du ikke hører noe mer om hvordan det gikk uoppfordret fra meg. Ikke spør. Ikke med det første.

Aon unchained

smhomerpollack2010

I dag er jeg tidlig ferdig på jobb, og har derfor bestemt meg for å sette meg på en kafé for å skrive litt. Jeg elsker dager som i dag. Dager jeg kan skrive fritt, ha tid til å trene og faktisk ha tid til å møte venner også. Jackpot.

Jeg minnes en gammel Perceptionists-låt i det jeg pakker sakene mine. Jeg pleide å høre på denne låta da jeg fikk min første sommerjobb som postbud i Larvik.

I bakhodet har jeg et plott for neste historie i min første bok: Små korte historier fra Oslo. Noe jeg skulle hatt mye mer tid til enn jeg har hatt de siste månedene. Det er første og største prioritering i år.

Om du har noen gode historier du føler verden bør høre – send meg en mail: Aon.raza.naqvi@gmail.com.

 

God mandag!

Screen Shot 2015-01-05 at 11.28.46De sier at 2015 starter i dag, siden det er årets første mandag. På mange måter har de rett. Ingen av mine løfter har trådd i kraft i enda. I dag skal det trenes, skrives og før alt det; jobbes. 

Det er tungt å stå opp når du legger deg 23.00 og ikke får sove før 05.30. Spesielt hvis døgnrytmen din har gått ut på å sove halve dagen, og være våken hele natta i julen. Det er meg. Etter hver ferie. Det er slik jeg egentlig trives. Jeg er ikke A-menneske, heller ikke B, men C-menneske. Jeg skulle ønske verden startet rundt 12.00. Og at lunsj var klokken 15.00. Arbeidsfri rundt 18-19.00. Med butikker åpne til 2-3 på natta.

Likevel klarte jeg fint å dra meg opp av seng for å være på jobb tidsnok. Jeg har mye å gjøre, og mange mailer å lese, tenkte jeg. Men når jeg først kom på jobb, ventet det meg en beskjed…

Error. No access.

Å si at det ikke lønner seg av å være på jobb i dag er en direkte løgn – siden jeg får lønn for å sitte her. Men når mailen min er sperret i de to første timene av dagen, er mitt strev om å slepe meg inn på badet, ut av leiligheten, springe etter trikken, nesten falle på isen, jogging opp trappene på grunn av heis-kø, litt forgjeves.

Men siden halvparten av suksessen er å bare møte opp, er det klapp på skuldra! Ingen sa det skulle gå knirkefritt.

Lesson 1: Tålmodighet. 

 

Takk 2014 – du har vært viktig! <3

the-starry-night-1889(1) I 2014 fikk jeg min første jobb basert på min kreativitet. Og for det vil jeg takke IUM Norge og McCann Oslo! Takk for at dere gav en ung student, spiller og entusiast sjansen til å feile og mestre! Jeg husker første arbeidsdag, og jeg husker siste arbeidsdag før jeg tok ferie for i år! Herregud som jeg har vokst meg innover i selskapet.

Jeg vil også takke mine venner, min familie og bekjente for å stadig inspirere meg; Om det er musikk, design, kunst eller bare store spørsmål om livet. Ambisjon renner over begeret uansett hva vi snakker om. Jeg er glad for at jeg er omringet av drømmere. Omringet av folk som tror på noe større enn seg selv. Folk som er inkluderende, lidenskapelige, kompliserte og eksentriske. Jeg er et produkt av dere.

Skjermbilde 2014-12-31 kl. 18.01.34

Men samtidig har jeg i år holdt meg mye for meg selv. Og det har vært spirituelt for meg. Det har handlet om å komme nærmere kjernen av meg selv. Jeg har søkt etter sjel i de simpleste ting. Og jeg har vært mindre synlig på byen, fester og sentrum. Overfladiske treff har betydd mindre. Selv om det er bra underholdning, har jeg søkt etter noe mer. For det må være mer til livet? Jeg har flere ganger kommet til konklusjonen at jeg må reise mer, eller til og med flytte.

Jeg har jobbet de fleste dagene i 2014. Det har ikke vært mange dager å hvile på. For det er ikke den tiden. Det er tid for å tenke stort nok til å tenke storhet, og planen er å gjøre storhet større.  Om det er min første bok, første EP, utstilling eller TV-debatt som kommer først gjenstår å se. Alt jeg vet er at jeg skal opp og fram fra kulissene jeg har levd i 2014.

I år har jeg studert reklame, mennesker, atferd, respons og psykologi. Jeg gikk fra å jobbe en vanlig til 9 til 5 ved siden av studier, til å sitte i rom med produktsjefer, markedsspesialister og kreatører. Jeg har lært at alt er mulig. Og at jeg er kapabel nok til å gjøre alt. Kall det arrogant, men denne innstillingen har fått meg til å gå en ekstra mil når ingen andre har kunne motivert meg! 

Takk 2014 – du har vært viktig! <3

”City of dreams!”

I+Love+NYC+Jazz+_el

Trikk, tog, 8 timer i trange seter, buss, taxi, og endelig så står jeg her. Byen av drømmer. Byen med 6 millioner historier. Byen som aldri sover. Der Hip-Hop er født, Biggie, Jay-Z og Nas er født. Og plutselig så står jeg her.

Da jeg skulle gå av bussen ved Times Square, var jeg så opptatt av å se opp at jeg tok feil håndbagasje. ”Wow”. ”Sjekk de jævla bygningene, a!”. ”Taxi!!!”. Jetlag og sult var overdøvet av vår nysgjerrighet for eventfulle New York. Og fy faen for en dag det har vært.

Etter gode måltider, gode samtaler, og en rundtur til fots i området rundt Times Square, shopping, mat igjen og store billboards, var vi enda fascinert. Om det var freaks i gatene, folk kledd som maskoter eller fremmedes smil, så var det noe som skjedde hele tiden.  Så  vi bestemte oss for å avslutte dagen i Central park for å ta det rolig. I parken ventet utekino med en film og tusenvis av mennesker på oss. Byen som aldri sover = byen som alltid overrasker deg. 

Veien hjem er en egen historie. Spesielt når du tar banen litt feil og ender opp i noe du innser er en ”hood”, ”PJs” eller ”ghetto”.  Vi trodde at vi bare hadde tatt en annen vei ut av banen. Men, så fort vi gikk inn i en butikk og så rundt oss – var det noe som ikke stemte. Høy musikk og dansing på gata var grunnen til at vi ville bli – folka som ice-grilla var grunnen til at vi ville dra.

Jeg har aldri opplevd så mye av å gjøre ingenting. Jeg har aldri hatt det så gøy mens jeg har gått meg vill på vei hjem. 

Tro kan bevege fjell

Klar for fjellet

Jeg er klar. Klar for fjellet. Klar for å gå i syv timer. Klar for en forandring. Klar for et nytt år. Klar over at klart vær ikke vil være en del av løypen. Nesten som at jeg er klarsynt. Jeg ser at dette året vil gjøre ting klarere enn de noen gang har vært før. Snart er ikke klar. Nesten er ikke bra nok. Ingen skal stå i veien. Og steiner skal ikke fylle tomrommet i mine sko. 

Bursdagskort

10544347_10152570805736397_4352652206793410194_n

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

              Helter som 2pac døde litt etter 25. Suksesser som Jay-Z kom ikke ut med sin første utgivelse før de hadde passert nettopp denne alderen. Det er vanskelig å vite hvor godt jeg er på vei, og hvor mye tid som er igjen. Kanskje jeg burde kjappe meg med å gjøre de tingene jeg alltid har villet gjort, for å være på den sikre siden? 

I håp om å få litt veiledning retter jeg øynene mot den hellige koranen, og lærer at 25 profeter er nevnt i koranen. Og at mange av dem giftet seg da de var 25 år. Er jeg seint ute her også? Ah.

Videre leste jeg at profeten og imamene fortalte folket sitt at alle vil dra i paradis som unge (spillere), i en alder av 25 år. Så jeg må med andre ord beholde denne formen i en evighet. Bokstavelig talt. Jeg må trene litt før jeg dør. Bare ett år igjen. 

Jeg føler meg ikke gammel, jeg føler meg ikke ung. Jeg er ikke tidlig ute, jeg er ikke sein. Derfor har jeg i år droppet å feire med fest og familiemiddager, og heller bestemt meg for å klatre Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen. Som profeter da de fikk sitt neste bud. 

For nå er det tid for forandring!