”City of dreams!”

I+Love+NYC+Jazz+_el

Trikk, tog, 8 timer i trange seter, buss, taxi, og endelig så står jeg her. Byen av drømmer. Byen med 6 millioner historier. Byen som aldri sover. Der Hip-Hop er født, Biggie, Jay-Z og Nas er født. Og plutselig så står jeg her.

Da jeg skulle gå av bussen ved Times Square, var jeg så opptatt av å se opp at jeg tok feil håndbagasje. ”Wow”. ”Sjekk de jævla bygningene, a!”. ”Taxi!!!”. Jetlag og sult var overdøvet av vår nysgjerrighet for eventfulle New York. Og fy faen for en dag det har vært.

Etter gode måltider, gode samtaler, og en rundtur til fots i området rundt Times Square, shopping, mat igjen og store billboards, var vi enda fascinert. Om det var freaks i gatene, folk kledd som maskoter eller fremmedes smil, så var det noe som skjedde hele tiden.  Så  vi bestemte oss for å avslutte dagen i Central park for å ta det rolig. I parken ventet utekino med en film og tusenvis av mennesker på oss. Byen som aldri sover = byen som alltid overrasker deg. 

Veien hjem er en egen historie. Spesielt når du tar banen litt feil og ender opp i noe du innser er en ”hood”, ”PJs” eller ”ghetto”.  Vi trodde at vi bare hadde tatt en annen vei ut av banen. Men, så fort vi gikk inn i en butikk og så rundt oss – var det noe som ikke stemte. Høy musikk og dansing på gata var grunnen til at vi ville bli – folka som ice-grilla var grunnen til at vi ville dra.

Jeg har aldri opplevd så mye av å gjøre ingenting. Jeg har aldri hatt det så gøy mens jeg har gått meg vill på vei hjem. 

Tro kan bevege fjell

Klar for fjellet

Jeg er klar. Klar for fjellet. Klar for å gå i syv timer. Klar for en forandring. Klar for et nytt år. Klar over at klart vær ikke vil være en del av løypen. Nesten som at jeg er klarsynt. Jeg ser at dette året vil gjøre ting klarere enn de noen gang har vært før. Snart er ikke klar. Nesten er ikke bra nok. Ingen skal stå i veien. Og steiner skal ikke fylle tomrommet i mine sko. 

Bursdagskort

10544347_10152570805736397_4352652206793410194_n

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

              Helter som 2pac døde litt etter 25. Suksesser som Jay-Z kom ikke ut med sin første utgivelse før de hadde passert nettopp denne alderen. Det er vanskelig å vite hvor godt jeg er på vei, og hvor mye tid som er igjen. Kanskje jeg burde kjappe meg med å gjøre de tingene jeg alltid har villet gjort, for å være på den sikre siden? 

I håp om å få litt veiledning retter jeg øynene mot den hellige koranen, og lærer at 25 profeter er nevnt i koranen. Og at mange av dem giftet seg da de var 25 år. Er jeg seint ute her også? Ah.

Videre leste jeg at profeten og imamene fortalte folket sitt at alle vil dra i paradis som unge (spillere), i en alder av 25 år. Så jeg må med andre ord beholde denne formen i en evighet. Bokstavelig talt. Jeg må trene litt før jeg dør. Bare ett år igjen. 

Jeg føler meg ikke gammel, jeg føler meg ikke ung. Jeg er ikke tidlig ute, jeg er ikke sein. Derfor har jeg i år droppet å feire med fest og familiemiddager, og heller bestemt meg for å klatre Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen. Som profeter da de fikk sitt neste bud. 

For nå er det tid for forandring! 

Aons master – 5 år oppsummert i 5 avsnitt.

395007_10151295054511397_485769541_n

I dag ble jeg ferdigutdannnet! Mitt mål om å skape min egen master ved å kombinere utdanninger i fem år, er fullført. I den anledning har jeg beskrevet disse fem årene med høyere utdanning, i fem avsnitt. Velkommen til Aons Master. 

Tverrkulturell kommunikasjon ved Det teologiske menighetsfaktultet (1 år):
Jeg var usikker, og jeg følte meg utenfor. Første dag på skolen, og det på en kristen høyskole. Jeg er ikke kristen, jeg er bare en som er interessert i å studere kultur og kommunikasjon. Sannheten er at jeg ble overtalt da jeg leste at studiet tilbydde en reise til Kina og Malaysia. Og denne reisen gjorde mye for meg: Mitt forhold til klassen før reisen, og etter reisen var to forskjellig ting. Når vi alle ble utlendinger ble vi like. Dette året fikk jeg nye venner, og et nytt syn på kulturforskjeller. Det gjorde meg mer aktiv på talerstolen.

428158_10152441173160554_1115540208_n

Journalistikk ved Norges Kreative Høyskole (2 år):
Jeg hadde mange meninger, men jeg klarte ikke å formidle dem slik jeg ville. Så jeg bestemte meg for å lære å skrive. Og med en gjeng journalistspirer lærte jeg å forme min mening med saklighet, retorikk, og konstruksjon av fakta. Jeg lærte at du ikke bare kan mene og hevde noe, uten gode kilder. Det var da jeg begynte å lese mer. Lese alt. Fra PDF’er til bøker. Dokumentarer, ted.com og forelesninger. 

I studietiden fant jeg kjærlighet, og tapte den. Jeg fant kunnskap, og beholdt den. Jeg fant ærlighet, lærte av den. Jeg fant en stemme, og jeg brukte den. Tastaturet gav livet mening. Og mine ord gav andre mening. Jeg bestemte meg i denne tiden for at jeg skulle skrive resten av livet. Og mine tidligere klassekamerater, lærere, med støtte fra familie og venner, har formet meg til å finne det mest verdifulle jeg har kommet over: Tekst. 

227374_10150259115926397_7261238_n

Reklame og merkekommunikasjon ved Norges Kreative Høyskole (2 år):
NRK ville putte meg i Flere-prosjektet (en journalistskole for innvandrere). Etter intervjuet takket jeg nei til jobb, og innså at jeg var en del av en kvote. Jeg var så sur at jeg tok litt avstand fra mediebransjen for å studere noe nytt. Og plutselig satt jeg i et klasserom full av spenning og forventning, igjen. Foran meg ventet et år med lidenskap til konseptutvikling, vakre krøller og et pent smil. Og jeg fant en ny side ved meg selv. Jeg innså at mitt kall i livet endelig kunne oppsummeres med ett ord: Kreatør. Hverdagen gikk nå ut på å tenke kreativt og nytt om alt rundt meg. Brainstorming fikk en ny betydning. Kjærlighet traff meg som aldri før. Og jeg fikk en inspirasjon og en drivkraft jeg hadde letet etter. Jeg elsket det.

Mot slutten av tredje semester var prioriteringene mine annerledes. Nå var det på tide å gi gass og tjene penger. Jeg var lei av studentøkonomien. Jeg tok med erfaringene mine og jobbet med gründere, kreatører og konseptuviklere for å kombinere lærdom. Jeg leste kompendier relatert til andre fag på skolen i tillegg til eget pensum. Målet med dette semesteret var suksess. Og det funket. For første gang i livet følte jeg at en arbeidsgiver (IUM, McCann Worldgroup) så den samme verdien i meg som mitt selvbilde gjorde. Du skjønner, jeg har alltid vært sta, sta på min egen visjon og misjon. Og når verden ser det jeg ser, vil de føle det jeg føler. Kanskje derfor har jeg alltid studert kommunikasjonsbaserte fag. En blanding av disse utdanningene og opplevelsene har gjort meg til den jeg er i dag. Og jeg er uendelig takknemlig for det. Ikke bare på grunn av fagene, men menneskene jeg har møtt i studietiden, på godt og vondt.

Nå starter livet, sier de. Nå er det på tide å ta over verden, sier jeg. Takk for meg! 

Skjermbilde 2013-01-25 kl. 00.02.15

Columbus

BAWCB4pCQAEgpFb

Jeg dagdrømmer om L.A. Som jeg dagdrømte om Oslo da jeg var en småbygutt i tenårene i Larvik. Kanskje er det utforskeren i meg som provoserer, men jeg vil se, føle, møte, oppleve noe nytt på et nytt sted.

Mitt første mål for neste måned er å reise i min egen by – kanskje finnes det noe annet å gjøre enn å drikke seg drita til høy musikk kollektivt i halvmørket i helgene. Det andre er å søke en fremtid i større byer via reiser, jobb og nettverk. Det handler ikke om at jeg er lei av Oslo, jeg bare liker ikke repetisjoner og rutiner. Og i det siste har jeg sett at selv de som fester lever like A4 som kontormedarbeidere.

“9 to 5 is how you survive. I ain’t trying to survive. I’m trying to live it to the limit, and love it alot” – Jay Z

Halve året her er som helvetes vinter-edition, resten er en smakebit på hvordan livet burde være. Derfor må neste destinasjon ha varme året rundt. Dette står på toppen av lista over kriterier. Kanskje er det rester av vinterdepresjonen som henger igjen, men jeg vil jage solen.

Verden er større enn miljøet du befinner deg i, gaten du bor i, og kommunen du skatter i. Verden er din.

Iron fist tournament five

Behind the Scenes-6

Jeg har aldri vært dommer i en talentkonkurranse før. Og jeg har alltid følt at det var en liten dose overdrivelse i setningen: “dette var en utrolig vanskelig avgjørelse”. Men i dag kjente jeg litt på dette. Den mest brukte setningen av et dommerpanel gjennom tidene, er visst sann. Ingen liker å skuffe unge talenter. Jeg selv, har aldri vunnet en talentkonkurranse. Jeg har egentlig aldri vært med på mer enn to stykker heller; en på ungdomsskolen, og Rapvalg ifjor. I dag så jeg to jenter gråte bak scenen, fordi at de ikke kom videre i UKM. 13-åringen i meg kjente på skuffelsen. Og av det skriver jeg denne posten. Det er ikke for å forklare dagen min, men for å motivere unge talenter, og applaudere dem:

lynne01

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det var en gang en ung pike som var håpløs på skolen. Et brev ble sendt hjem til foreldrene hennes om konsentrasjonsvansker. I vår tid ville vi kalt det for ADHD, men dette var på 30-tallet, før diagnosen fantes. Hennes mor tok henne med til en spesialist. I møtet ble alle problemene til den lille piken ramset opp: Hun forstyrret folk, hun gjorde aldri leksene sine, osv. På slutten av møtet ville spesialisten prate med moren alene, så datteren ble bedt om å vente på kontoret. Idet de forlot rommet, satte han på radioen. Moren bedt om å stå og observere datteren gjennom vinduet. Det tok kanskje ti sekunder, og så var den lille jenta på føttene sine, i takt til musikken fra radioen. Spesialisten snudde seg til moren og sa: “Mrs. Lynne, datteren din er ikke syk, hun er en danser. La hun gå på en danseskole.” Og det gjorde hun. Denne unge piken var Gillian Lynne. Damen som har koreografert Cats og Phantom of the Opera, underholdt millioner, og tjent millioner. Å dyrke lidenskapen til entreprenøren Gillian, betydde ikke bare en fin årslønn, men inspirasjon og arbeidsplasser til generasjoner av dansere.

quote-every-child-is-an-artist-the-problem-is-how-to-remain-an-artist-once-we-grow-up-pablo-picasso-145457

Picasso sa en gang at alle barn er artister. Problemet med vårt samfunn i dag er at vi dreper denne artisten for hver avvisning vi gir den. Både som venner, og medmennesker. I form av likes, kommentarer og blikk. Når vi ikke vil betaler dem for kunsten de jobber 9 til 9 for. Og i tillegg hater dem for å mislike deres kreasjon. Eller når grunnskolens hierarki systematisk undervurderer fremtidens jobber i relasjon til kreative fag. Holdninger oppdrar barn like mye som ord. Oppdra dem til å tenke at de kan leve av å tegne, danse og synge også. Jeg har en teori om at barn forguder idoler, for de ser noe de vil være. Og vi gir dem mer tid og flere muligheter til å følge artister, enn å faktisk være artister. 

singapore-education-system

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men noen barn er sta, og jeg er glad jeg er oppdratt av sterke personligheter med tykk hud. At jeg ikke gav opp da jeg ble fortalt at jeg ikke hadde sansen for visuell kunst, og fikk karakteren 1 i kunst- og håndtverk på skolen. Da musikklæreren min gav meg en toer, og sa at jeg ikke kunne spille på annet enn triangelen. Da norsklæreren min gav meg samme karakter på stilene mine, og hevdet at skriving ikke var min sterke side. Til kontrast av deres spådom, er jeg i dag en aktiv musiker, en som lever av å skrive på det norske språk, og som også jobber tett opp mot design og designere i medie- og reklamebransjen. Folk tar feil. 

Jeg er takknemlig for å vitne unge mennesker vise seg fram i dag. Så jeg gir en hilsen til alle unge talenter der ute i tidlig alder, spesielt de flinke deltakerne i UKM. Jeg gir en hilsen til deg som leser, med håp om å inspirere en holdning til underholdning, og kreative fag. Og jeg gir en hilsen til alle steder, personer/artister, etater, organisasjoner og grupper som bidrar til å holde liv i kulturen. Det er på sin rette plass å verdsette skoler som NKH og Westerdals også, som er imotsetning til dagens læringssystem på ungdomsskolen. 

Takk!

Kjærlighetssorg, schkærlighetsmorg.

Uten harryVi finner mening i det meningsløse, og det logiske i det ulogiske. Elendighet elsker selskap, og følelser bedrar oss som tørste øyner i ørkenen. Imitasjoner av romanse varer like lenge som filmer. Suksessforhold varer like lenge som romaner. Før eller siden innser vi at alt er et skuespill. Og vi leter etter noe mer, eller noe nytt, noe ekte. Kjærlighetssorgen er basert på å ikke ha funnet kjærlighet. Sorgen er en skuffelse for at du bomma igjen. Det handler ikke om at du har mistet kjærlighet. Det handler om at du ikke har funnet det. Men du kaller det kjærlighetssorg. Selv om sorgen kommer av alt annet enn kjærlighet; likegyldighet, begjær for mer (grådighet), frykt for ensomhet, og noen ganger en forakt ovenfor eksen din.

Kollektivt venter vi på helgen, for å gjøre det intime, personlige og følelsesmessige til et ufølsomt behov som fylles etter midnatt. For å ta hevn. For å leve livet. For så å våkne i en tåke, og forbli i en tåke. Jeg er hater ikke på noen for å leve dette livet, faktisk så er dette nesten en selvbiografi. Det eneste som irriterer meg ved denne kulturen, er når kjærlighet forveksles med overfladisk lyst og stahet (som barn i en lekebutikk). 

Om vi snakker om kjærlighet, tror jeg på en høyere og sterkere kraft enn den jeg ser rundt meg. En høyere form for respekt, beundring og lojalitet. Jeg tror ikke på en datingkultur og regler som er skapt av amerikanske magasiner og sitcoms. Og jeg tror heller ikke at man skal måtte finne ut av hva man føler for noen – man bare vet. Det tar ikke en hel dag å innse at det er solskinn på utsiden av vinduet ditt. Jeg mener at kjærlighet aldri forsvinner. At den aldri svekkes. At den aldri tviles på. At den er ærlig. At den er ubetinget. Og ikke en gang døden kan skille den ad. 

Jeg foreslår deg å sette en standard. For du har krav på genuin kjærlighet. Alt annet er tidsfordriv, og ikke verdt å svette ut en tåre over. Som en låt som synger om “higher love”, om det er det du leter etter, da.