Cookies

finished-dont-love-painting-mcr--large-msg-120475395122

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg tenkte på deg i dag.

Og jeg tenkte på de ting du pleide å si.

Jeg tenkte på hvor lite jeg tenkte.

Og jeg tenkte på hvor mye du tenkte.

Du ser så trist ut når jeg ser deg.

Jeg tenkte på hvordan du pleide å smile.

Så innså jeg at jeg tok vekk det smilet.

Så trodde jeg det regnet. Men det var bare meg.

30d005996db907842d28c2693763b622

Alle nordmenn er høyreekstreme, eller pedofile.
Alle briter er koloniherrer.
Alle amerikanere er dumme.
Alle prester voldtar barn.
Alle kambodsjanere bedriver folkemord.
Alle pakistanere slår kvinner.
Alle somaliere tygger khat.
Alle iranere er undertrykte.
Alle i Kina driver barnearbeid og spiser hund.
Alle afrikanere er late.
Alle i Sverige er enig med Sverigedemokratene.
Alle kristne er enig med Kony og Ku Klux Klan.
Alle muslimer er terrorister som tar dine kvinner som sexslaver. 

Tror du på en av disse setningene, tror du på alle. 

Levende død

GRA-0000001

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hun bor i sorgenfrigata. Men gatenavnet er ironisk.

Hun bor i et fritt land, men frihet er så relativt.

Hun har alle mulighetene i verden, men det er ikke lett å velge.

Hun har mange venner, men hun er ensom.

Hun har angst, men ikke når glasset er tomt.

Hun er en engel, men hun danser med en djevel.

Hun hadde det kult igår, men hun husker ingenting.

Jeg har prøvd å gjøre hun min, men jeg taper hver gang.

Fremmed tema

c68f5b1d13b30cb90167353680b5a4df

Først kjenner de ikke mitt navn. Så skjønner de ikke mitt navn. Så kjenner de ikke til hvor navnet kommer fra. Så skjønner de ikke hvor jeg kommer fra. Når jeg svarer Norge, så skjønner de ikke hvor foreldrene mine kommer fra.  Det høres sært ut å henge seg opp i, men det er noe man vokser opp med – hvem er du??? (med flere spørsmål(stegn). Jeg har mye å forklare i et håndtrykk.

Jeg vokste opp i Larvik, så det å være minoritet betød ofte at du faktisk var i mindretall eller alene – imotsetning til byer som Oslo. Jeg måtte forklare mer. Dette innså jeg i sandkassa. Jeg tror det gjorde meg mer tilpasningsdyktig og forståelsesfull. Og kanskje derfor er jeg ofte i en situasjon der det ikke er “mange som meg”. Kanskje derfor føler jeg på dette oftere.

Jeg har lært at man kan bruke det å være annerledes på to måter – og utfallene er motpoler: Er man heldig, bytter man ut annerledes med “unik” og blir den ressurssterke; noe som åpner dører og mennesker. Er man uheldig, så venter det deg et litt annet selvbilde. For ikke alle jeg kjenner ble tilpasningsdyktig. Og ikke alle kunne passe inn og leke med “de kule”.

Og hvis du noen gang har opplevd sosial ukomfort på grunn av at noen fremmedgjør eller ekskluderer deg, så skjønner du hva jeg mener. Du trenger ikke å være en innvandrer eller brun i huden for å forstå. For følelsen av å være fremmed er som følelsen av å være usynlig. For de ser deg bare ikke.

Som de folkene du har hilst på 1000 ganger før, men som fortsatt kan passere deg uten å anerkjenne din eksistens. De som du tror har blitt kjent med deg, som du har tillatt å bli kjent med deg, men som minner deg på at du fortsatt er ingen, ved å passere deg som vind. Og du blir usikker på om det er din usikkerhet, eller deres usikkerhet som gjør oss fremmede.

Mitt første møtet med den litterære verden!

writers block Painting

Ah. Jeg har noia!

I går fikk jeg muligheten til å sende inn mine skriblerier til et av de store forlagene i landet (vil ikke si hvem). Jeg regner med at mitt første møtet med den litterære verden blir full av tilbakemeldinger som “du er inne på noe, men ikke helt der”. Jeg tror at stikkordet blir “potensialet” om jeg er heldig. I verste fall ser jeg for meg at verden raser sammen, og at alt er dritt.

Jeg har aldri hatt noen til å analysere tekstene mine, som jeg skriver på fritiden. I jobbsammenheng, som i en avis, eller i reklameverden, skjer jo dette stadig vekk. Redaktører, kreatører, kunder og kollegaer har ofte innspill på arbeidet ditt – og slik blir du flinkere. Denne gangen føles det bare veldig mye mer personlig ut. Jeg fatter egentlig ikke at jeg blogger om dette, men et av målene i år var å bli flinkere til å dokumentere hverdagen – så fuck it. Livet er som en aktiv blogg, uansett. Alle vet alt.

Jeg leverer inn prosjekt 1 av 2 tidligst søndag, senest onsdag. Denne gangen skal jeg ikke utsette det. Sist, da jeg fikk kontakt med selveste Ingvar Ambjørnsen, tørte jeg ikke å sende noe. Ikke i en så tidlig fase, tenkte jeg. Han er jo favorittforfatteren min. Denne/neste uke skal jeg sende mine ting til ham også.

Wish me luck! 

PS: Om du ikke hører noe mer om hvordan det gikk uoppfordret fra meg. Ikke spør. Ikke med det første.