Columbus

BAWCB4pCQAEgpFb

Jeg dagdrømmer om L.A. Som jeg dagdrømte om Oslo da jeg var en småbygutt i tenårene i Larvik. Kanskje er det utforskeren i meg som provoserer, men jeg vil se, føle, møte, oppleve noe nytt på et nytt sted.

Mitt første mål for neste måned er å reise i min egen by – kanskje finnes det noe annet å gjøre enn å drikke seg drita til høy musikk kollektivt i halvmørket i helgene. Det andre er å søke en fremtid i større byer via reiser, jobb og nettverk. Det handler ikke om at jeg er lei av Oslo, jeg bare liker ikke repetisjoner og rutiner. Og i det siste har jeg sett at selv de som fester lever like A4 som kontormedarbeidere.

“9 to 5 is how you survive. I ain’t trying to survive. I’m trying to live it to the limit, and love it alot” – Jay Z

Halve året her er som helvetes vinter-edition, resten er en smakebit på hvordan livet burde være. Derfor må neste destinasjon ha varme året rundt. Dette står på toppen av lista over kriterier. Kanskje er det rester av vinterdepresjonen som henger igjen, men jeg vil jage solen.

Verden er større enn miljøet du befinner deg i, gaten du bor i, og kommunen du skatter i. Verden er din.

Iron fist tournament five

Behind the Scenes-6

Jeg har aldri vært dommer i en talentkonkurranse før. Og jeg har alltid følt at det var en liten dose overdrivelse i setningen: “dette var en utrolig vanskelig avgjørelse”. Men i dag kjente jeg litt på dette. Den mest brukte setningen av et dommerpanel gjennom tidene, er visst sann. Ingen liker å skuffe unge talenter. Jeg selv, har aldri vunnet en talentkonkurranse. Jeg har egentlig aldri vært med på mer enn to stykker heller; en på ungdomsskolen, og Rapvalg ifjor. I dag så jeg to jenter gråte bak scenen, fordi at de ikke kom videre i UKM. 13-åringen i meg kjente på skuffelsen. Og av det skriver jeg denne posten. Det er ikke for å forklare dagen min, men for å motivere unge talenter, og applaudere dem:

lynne01

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det var en gang en ung pike som var håpløs på skolen. Et brev ble sendt hjem til foreldrene hennes om konsentrasjonsvansker. I vår tid ville vi kalt det for ADHD, men dette var på 30-tallet, før diagnosen fantes. Hennes mor tok henne med til en spesialist. I møtet ble alle problemene til den lille piken ramset opp: Hun forstyrret folk, hun gjorde aldri leksene sine, osv. På slutten av møtet ville spesialisten prate med moren alene, så datteren ble bedt om å vente på kontoret. Idet de forlot rommet, satte han på radioen. Moren bedt om å stå og observere datteren gjennom vinduet. Det tok kanskje ti sekunder, og så var den lille jenta på føttene sine, i takt til musikken fra radioen. Spesialisten snudde seg til moren og sa: “Mrs. Lynne, datteren din er ikke syk, hun er en danser. La hun gå på en danseskole.” Og det gjorde hun. Denne unge piken var Gillian Lynne. Damen som har koreografert Cats og Phantom of the Opera, underholdt millioner, og tjent millioner. Å dyrke lidenskapen til entreprenøren Gillian, betydde ikke bare en fin årslønn, men inspirasjon og arbeidsplasser til generasjoner av dansere.

quote-every-child-is-an-artist-the-problem-is-how-to-remain-an-artist-once-we-grow-up-pablo-picasso-145457

Picasso sa en gang at alle barn er artister. Problemet med vårt samfunn i dag er at vi dreper denne artisten for hver avvisning vi gir den. Både som venner, og medmennesker. I form av likes, kommentarer og blikk. Når vi ikke vil betaler dem for kunsten de jobber 9 til 9 for. Og i tillegg hater dem for å mislike deres kreasjon. Eller når grunnskolens hierarki systematisk undervurderer fremtidens jobber i relasjon til kreative fag. Holdninger oppdrar barn like mye som ord. Oppdra dem til å tenke at de kan leve av å tegne, danse og synge også. Jeg har en teori om at barn forguder idoler, for de ser noe de vil være. Og vi gir dem mer tid og flere muligheter til å følge artister, enn å faktisk være artister. 

singapore-education-system

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men noen barn er sta, og jeg er glad jeg er oppdratt av sterke personligheter med tykk hud. At jeg ikke gav opp da jeg ble fortalt at jeg ikke hadde sansen for visuell kunst, og fikk karakteren 1 i kunst- og håndtverk på skolen. Da musikklæreren min gav meg en toer, og sa at jeg ikke kunne spille på annet enn triangelen. Da norsklæreren min gav meg samme karakter på stilene mine, og hevdet at skriving ikke var min sterke side. Til kontrast av deres spådom, er jeg i dag en aktiv musiker, en som lever av å skrive på det norske språk, og som også jobber tett opp mot design og designere i medie- og reklamebransjen. Folk tar feil. 

Jeg er takknemlig for å vitne unge mennesker vise seg fram i dag. Så jeg gir en hilsen til alle unge talenter der ute i tidlig alder, spesielt de flinke deltakerne i UKM. Jeg gir en hilsen til deg som leser, med håp om å inspirere en holdning til underholdning, og kreative fag. Og jeg gir en hilsen til alle steder, personer/artister, etater, organisasjoner og grupper som bidrar til å holde liv i kulturen. Det er på sin rette plass å verdsette skoler som NKH og Westerdals også, som er imotsetning til dagens læringssystem på ungdomsskolen. 

Takk!

Kjærlighetssorg, schkærlighetsmorg.

Uten harryVi finner mening i det meningsløse, og det logiske i det ulogiske. Elendighet elsker selskap, og følelser bedrar oss som tørste øyner i ørkenen. Imitasjoner av romanse varer like lenge som filmer. Suksessforhold varer like lenge som romaner. Før eller siden innser vi at alt er et skuespill. Og vi leter etter noe mer, eller noe nytt, noe ekte. Kjærlighetssorgen er basert på å ikke ha funnet kjærlighet. Sorgen er en skuffelse for at du bomma igjen. Det handler ikke om at du har mistet kjærlighet. Det handler om at du ikke har funnet det. Men du kaller det kjærlighetssorg. Selv om sorgen kommer av alt annet enn kjærlighet; likegyldighet, begjær for mer (grådighet), frykt for ensomhet, og noen ganger en forakt ovenfor eksen din.

Kollektivt venter vi på helgen, for å gjøre det intime, personlige og følelsesmessige til et ufølsomt behov som fylles etter midnatt. For å ta hevn. For å leve livet. For så å våkne i en tåke, og forbli i en tåke. Jeg er hater ikke på noen for å leve dette livet, faktisk så er dette nesten en selvbiografi. Det eneste som irriterer meg ved denne kulturen, er når kjærlighet forveksles med overfladisk lyst og stahet (som barn i en lekebutikk). 

Om vi snakker om kjærlighet, tror jeg på en høyere og sterkere kraft enn den jeg ser rundt meg. En høyere form for respekt, beundring og lojalitet. Jeg tror ikke på en datingkultur og regler som er skapt av amerikanske magasiner og sitcoms. Og jeg tror heller ikke at man skal måtte finne ut av hva man føler for noen – man bare vet. Det tar ikke en hel dag å innse at det er solskinn på utsiden av vinduet ditt. Jeg mener at kjærlighet aldri forsvinner. At den aldri svekkes. At den aldri tviles på. At den er ærlig. At den er ubetinget. Og ikke en gang døden kan skille den ad. 

Jeg foreslår deg å sette en standard. For du har krav på genuin kjærlighet. Alt annet er tidsfordriv, og ikke verdt å svette ut en tåre over. Som en låt som synger om “higher love”, om det er det du leter etter, da. 

I dag våknet jeg i en annen by

Fra premierefesten til Hele Norge baker og TV3, til Angst for å møte By:larm-folk og venner. Blant festdeltakere, i findressen, med slipset på, slo det meg at jeg var 500 meter unna toget som tok meg med hjem. Det frista mer å våkne til mammas frokost, fremfor å våkne opp på kreative steder i atletiske posisjoner med tilfeldige folk. 

Det er rart det med kjærlighet; ingen fjell er for høyt, ingen tog går for sent, og ingen dal er for dyp; du ser de du vil se, om du virkelig vil se dem. Det er kanskje ikke rart at jeg er dårlig på overfladiske forhold. Jeg er bare ikke oppdratt sånn. 

overfladisk (‘oːʋəɾflɑːdɪsk)
adjektiv 1. lite grundig ha overfladisk kunnskap 2. ureflektert en overfladisk person

Spiller på Uka-festivalen i Lillehammer.

Vi setter på en backstage i Lillehammer. Blant ledninger, potetgull i Heineken-beholdere, plastkopper, frukt og energidrinker. Vi deler scenen og bakrommet med Kvelertak, og konserten er utsolgt. Selv om det er duket for en bra kveld med mange minner, har dagen hittil innebært mye venting…

Venting på togstasjon:

Skjermbilde 2014-02-22 kl. 18.05.26

Venting på forbipasserende tog:

Venting og bildeprøver før vi opptrer på byens studentTV-program:
Skjermbilde 2014-02-22 kl. 18.06.12

Og nå venter vi på lydsjekk:

Det har likevel ingenting å si. For ventingen innebærer mye glede og latter, mange historier og erfaringer delt, og positiv energi med rot i gleden av å kunne utøve lidenskapen sin. Selv i de øyeblikkene det blir stille, er det kreativt arbeid som foregår i hodene på ansiktene som forsvinner inn i skjermlyset.

Det er som nysnø på julaften; å høre at konserten med dine beste venner er utsolgt. Jeg skulle ønske hver dag var slik.